Espen Walstad er født i 1956. Han er utdannet psykolog. Espen mistet sin mor på Scandinavian Star natt til lørdag 7. april 1990. Espen var leder for Støttegruppen for pårørende og overlevende etter Scandinavian Star-ulykken i 1990 – 1992.
ETABLERING
Umiddelbart etter at nyhetene om brannkatastrofen ble kjent i media, ble Hotel Royal Christiania (i dag Clarion Hotel The Hub) i Oslo sentrum et samlingssted for berørte.
Politiet sørget for at hotellet ble et sted hvor overlevende og pårørende kunne komme og motta informasjon. Utover dagen, lørdag 7. april 1990, ble hotellet et krisesenter for pårørende, besetningsmedlemmer, ansatte ved DaNo-linjens terminal i Oslo, politiet og øvrig krisepersonell. Flere overlevende kom direkte til hotellet fra forskjellige havner hvor da var satt i land fra redningsbåtene. Her var det mulig å motta informasjon, og det ble avholdt flere informasjonsmøter på hotellet Fagpersonell innen krisepsykiatri var innkalt til hotellet. Informasjon til de berørte om krisesenteret ble gjort kjent gjennom medias dekning.
Espen forteller:
På hotellet møtte jeg noen advokater. Advokat Henning Øglænd var selv pårørende. Han kalte inn advokat Espen Komnæs, som hadde spesialkunnskap fra erstatningsoppgjør. Henning kjente også Odd Kristian Reme (Kian) fra Stavanger. Kian, som hadde ledet Kiellandfondet etter Alexander Kielland-ulykken, ble kontaktet, og kom direkte til Oslo.
Situasjonen var preget at mye usikkerhet, rykter og lite informasjon om hva som faktisk hadde skjedd. Jeg visste jo at moren min var om bord på båten, men tilgang til informasjon, og det å møte andre i samme situasjon, betydde mye. Politiets pårørendekontakt, Leif A. Lier, oppdaterte av og til med mer eller mindre offisielle lister med navn på overlevende.
Etter hvert hadde det gått lang tid. Vi som var i den nærmeste familien forsto at noe veldig alvorlig måtte ha skjedd. Enten var moren min alvorlig skadet, eller så var hun omkommet. Dette skapte behov for kontakt og samtale med andre som var i samme situasjon. Denne kontakten var meningsfull.
Sammen med Kian og advokatene var vi en liten gruppe som diskuterte videre håndtering av den akutte krisesituasjonen. Kian ga klar beskjed med en gang: Start støttegruppe!
Og det gjorde vi. Men spørsmålet var, hvordan? Kian anbefalte at det første vi burde gjøre var å sende en telefaks til statsminister Jan P. Syse og be om penger. Det syntes vi var en god ide, så det bare gjorde vi. Gruppen besto da av meg selv og 4 – 5 andre pårørende, i tillegg til advokatene Henning Øglænd og Espen Komnæs, og Kian som rådgiver fra Kiellandfondet.
Dagen etter kom det telefon fra Statsministerens kontor hjem til meg privat. Jeg hadde oppgitt min private kontaktinformasjon i telefaksen. Forespørselen var godkjent! Vi skulle motta et beløp som kunne gjøre det mulig å starte støttegruppen. Jeg tror det konkrete beløpet dreide seg om kr. 100.000,-. Det ble også avtalt et med Statsministeren neste dag.
Gruppen forberedte nå etablering av en støttegruppe. Vi hadde flere planleggingsmøter om dette. Formalitetene måtte være i orden. Vi etablerte et interimsstyre, og opplyste dette på informasjonsmøter på hotellet. Vi ba også om tillit. Jeg husker ikke at det var noen avstemninger, men inntrykket var helt klart at det vi gjorde hadde stor tillit.
Det ble ikke lagt restriksjoner på hva interimsstyret skulle jobbe med. Formålet med en støttegruppe var ikke klart så tidlig. Det eneste oppdraget som var helt klart, var å forberede og innkalle til et stiftelsesmøte noe senere.
Det som sto var klart for oss, var at det ga mening å møtes. Det ga også mening at vi som gruppe skulle ha kontakt med de som hadde informasjon, først og fremst politiet. Vi hadde flere møter med Leif A. Lier. Han syntes også at det var en god ide å starte en støttegruppe.
Rådene vi fikk handlet ikke bare om betydningen av gjensidig og psykososial støtte. Vi forsto veldig snart at det ville bli aktuelt å forhandle om erstatninger, og fikk råd om at det en gruppe der overlevende og etterlatte sto sammen, kunne gi økt styrke i forhandlingene.
Dermed var det noen temaer som tidlige skilte seg ut som viktige: 1) Noe veldig galt har skjedd! Vi må få klarhet! 2) Gjensidig støtte og kontakt med andre i samme situasjon, altså det psykososiale aspektet. 3) Erstatning.
Selv om disse temaene skilte seg ut, ble ikke formålet formalisert før det første landsmøtet, som fant sted etter to måneders forberedelser. Oppmerksomhet fra media gjorde at folk ble klar over støttegruppen, og lørdag 9. juni 1990 hadde vi konstituerende landsmøtet i Den Gamle Losjen ved Akershus festning med ca. 120 deltagere.
RØDE KORS
En dag ringte Odd Grann, som var generalsekretær i Norges Røde Kors. – Hvordan kan vi hjelpe dere? spurte han. – Vi bistår dere! Han fortalte at Røde Kors hadde ledige lokaler på Skøyen hvor vi kunne få nøkler og flytte inn kontorer for støttegruppen. Røde Kors hadde også en frivillig medarbeider som bisto med administrasjonsoppgaver på kontoret.
I løpet av en uke var kontoret i full drift. Espen Walstad hadde omsorgspermisjon med sin ganske nyfødte sønn, Lasse, og brukte mye tid som frivillig på støttegruppekontoret.
– Jeg hadde permisjon fra jul 1989 og 6 måneder uten lønn. Katastrofen inntraff midt i permisjonstiden. For meg var dette enkelt. Lasse var med overalt.
Etter hvert ble det ansatt en daglig leder. Steen Petterson var selv pårørende. Steen, og Astrid Usterud Svendsen fra Røde Kors, sørget for daglig drift av kontoret frem til 1992.
PERSONVALG
Hvem tar initiativet og formulerer dagsorden når en støttegruppe etableres?
Jeg personlig er ikke spesielt glad i media eller å stikke meg frem som leder. Men jeg har vært tillitsvalgt gjennom hele oppveksten. Til en viss grad er jeg vant med å ta ansvar, og jeg hadde noe organisasjonserfaring. Det hadde nok også noe å si for at jeg ble leder at jeg var psykolog, og hadde noe håndlag med folk i sorg.
Det avgjørende var nok likevel at jeg hadde permisjon og ikke hadde fast jobb som krevde tiden min. Det er ikke mange som kan ta slikt ansvar og stille på de møtene det er behov for.
PRIORITERING AV TEMA
De tre hovedtemaene vi jobbet med: Informasjon, gjensidig støtte og erstatning var ukontroversielle. Alle forsto intuitivt at dette var viktig og hensiktsmessig. Advokatene var profesjonelle, troverdige og flinke til å informere. Vi hadde en god tone mellom styret og advokatene, og det merket medlemmene.
Min svakeste side var nok det som handlet om sjøsikkerhet. Hva hadde skjedd? Hvem hadde ansvaret? Jeg var tryggere på psykososial støtte og erstatningsoppgjøret. I den grad det oppsto gnisninger i min styretid, så handlet det nok om dette.
Det var flere, både innenfor og utenfor styret, som ønsker sterkere ord. Det som hadde skjedd var en skandale! Myndighetene hadde skylden! Det var sterke og klare meninger om årsaksforholdene. Jeg var jo ikke uenig i dette. Jeg kjente også at det luktet vondt, men jeg måtte vite mer. Jeg måtte ha en forståelse før jeg kunne kreve regjeringens avgang.
Etter hvert ble spørsmålet om ansvar og skipssikkerhet godt ivaretatt. Selv om gjensidig støtte og erstatningsoppgjøret måtte gis prioritet den første tiden, så kom støttegruppen sterkt på banen i de andre temaene etter hvert.
Rettssaken i Danmark mot rederne og kapteinen startet høsten 1992. Stortingets behandling av en stortingsmelding om brannkatastrofen skjedde ikke før vinteren 1993. Da disse prosessene kom i gang var støttegruppen i høyeste grad til stede som aktiv deltager.
I et langsiktig perspektiv mener jeg at alle temaene ble godt ivaretatt. Men, i den grad vi hadde gnisninger så dreide diskusjonene seg om dette.
KONFLIKT
Har du noen synspunkter på mulighetene for konflikt i en støttegruppe?
En relevant psykologisk modell kan være at de inntrykkene man opplever møter noen erfaringer, både fra tidligere liv og den akutte krisen. I en traumatisert situasjon kan dette medføre at det indre refleksjonsrommet er lite og trangt. Man er lett irritabel.
Når vonde erfaringer kommer mer på avstand, så utvides det indre refleksjonsrommet. Det blir lettere å se en sak fra flere sider.
Dette kan forklare hvorfor konflikter og vanskelige diskusjoner kan oppstå og få store konsekvenser, både i starten og driften av en støttegruppe. Man er ganske enkelt mer sårbar for personkonflikter. Sannsynligheten for å reagere uhensiktsmessig er større.
Min beste anbefaling for å forebygge konflikter er tosidig:
For det første er innsikt i disse reaksjonsmønstrene forebyggende. Selv om det oppstår irritasjon og negative følelser, så kan innsikt i egne reaksjoner bidra til at en konflikt ikke kommer ut av kontroll. Konflikt behøver ikke å føre til splittelse.
For det andre må demokratiet avgjøre saker der det er uenighet. Selv om det er uhyre krevende å kombinere egen sorg og kaos med å skulle drive en støttegruppe, så er det mulig å lage gode rammer for prosessene.
Når støttegrupper starter opp, kan det være klokt å være oppmerksom at det også finnes grupper og personer som kan tiltrekkes av dramatiske hendelser og situasjoner der noe åpenbart har gått galt. Dette kan være personligheter som er vanskelig å ha med å gjøre.
Fra samfunnslivet ellers vet vi jo at noen har lav terskel for konflikt, konfrontasjon og prosesser i domstolene, mens andre prioriterer å søke løsninger før konfliktene kommer for langt. Det finnes mange forskjellige personlighetstyper. Noen har vanskelig for å reflektere om sin egen rolle. Noen tiltrekkes av konflikter, kanskje fordi det oppleves som bekreftende.
ANDRES DEFINISJON
Hvilke tanker har du om hvordan tillitsvalgte i støttegrupper kan bli offentlig profilert med utgangspunkt i en katastrofe?
Det som var mest problematisk for meg, var å møte andre personer som kunne stanse opp: Å ja! Det var du som ledet den støttegruppen? Du var involvert i Scandinavian Star? Hvordan var det egentlig, og hvordan går det nå?
Slike situasjoner blir en form for retraumatisering. Sorgen etter å ha mistet moren min håndterte jeg på en helt alminnelig måte. Jeg var trist, og kunne ta frem sorgen og de triste følelsene av og til, men det har blitt sjeldnere og sjeldnere.
Og det som skjedde er jo veldig trist. Men jeg mistet kontroll over når jeg skulle ta det frem. I drosjen hjem fra byen engang, sa sjåføren: – Jeg har sett deg før. Hvordan var det som skjedde? Så måtte jeg ta det opp igjen. Det var det mest krevende for meg.
Også dette intervjuet, men jeg har jo sagt ja, til å stille opp, og er forberedt. Da er det greit, men når det kommer direkte og uforberedt over bordet? Jeg kan jo ikke avvise folk heller. De spør fordi de er empatiske. Jeg må behandle dem ordentlig. Legge ansiktet i folder og si at det ikke har vært så greit. Slike situasjoner aktiverer hele mitt system, og det skjer ikke når jeg er forberedt, når det passer meg. Det var det mest krevende i den rollen som leder.
Vurderer du engasjement i en støttegruppe som en personlig bearbeiding, eller handler det om plikt og ansvar?
Noe av det jeg personlig opplevde som mest meningsfullt, var å møte andre i samme situasjon som meg selv. I den første fasen kan vi være helt åpne på at hensikten er å ta vare på hverandre, skaffe informasjon og tenke fremtid. Vi hjelper den delen av oss som har behov for å skape ordene i systemene. Det skal ikke seile slike båter! Vi kan ikke tåle det!
Kjernen i krisepsykologien er at en psykologisk krise oppstår når de gamle reglene ikke gjelder lenger. Hva er trygt da? Kan jeg ikke kjøre bilen? Ikke gå om bord i et fly? Det oppstår en psykologisk krise. Kan vi ikke stole på rederne og myndighetene?
Hvis man skaper orden i igjen, er man over krisen.
Det hjelper meg personlig å jobbe med disse spørsmålene. Derfor har jeg har så stor tro på støttegrupper. Når du møter andre som har det som deg, får du bekreftelse.
GRENSER
Det blir utfordrende for en organisasjon å tilrettelegge for individuelle henvendelser fra personer i krise. Det kan skapes forventninger som det ikke er mulig å imøtekomme. Det finnes en uendelighet av kriser. Personer som har følt seg avvist i psykiatrien, av fastlegen, av advokaten, i kirken eller andre organisasjoner, kan finne veien til kontoret.
Kanskje kan man hjelpe til med veien videre i offentlige systemer og hjelpeapparater, men det kan også være personer som er ganske syke. Den krevende oppgaven kan bli å avgrense. Noen lar seg avgrense med rask rådgivning. Kanskje et par telefoner. Andre er veldig dårlige.
Disse problemene er ikke argumenter mot å starte støttegruppe, men det krever både tydelige retningslinjer og noen personlige egenskaper. Man må forstå grensene.
Støttegruppen kan f.eks beslutte at de personlige erfaringene fra krisen skal legge grunnlag for engasjement inn mot systemer, institusjoner og politiske vedtak. Den enkeltes konkrete erfaringer og personlige belastninger kan vi ikke forvente at støttegruppen skal løse.
AVVIKLING
Før eller senere blir det et tema å avvikle støttegruppen. Jeg har registrert støttegruppen etter Scandinavian Star fortsatt eksisterer, og jeg er bekvem med det. Jeg har ikke reflektert om hva som gjør at styret fortsetter. Det kan være av plikt eller personlige interesser?
Det finnes mange mulige motiver og hypoteser som jeg ikke mener noe om. Jeg er bekvem med det som skjer, og har ingenting imot at støttegruppen ikke er lagt ned.
Når det gjelder erfaringen som jeg selv har med drift av støttegrupper, så vil jeg veldig gjerne være en tilgjengelig ressursperson, og stiller gjerne opp som rådgiver om det blir påkrevet.
Espen Walstad var leder for Støttegruppen etter Scandinavian Star frem til valget i april 1992, da han ikke tok gjenvalg.