Dødsfallet i Blindheim barnehage, 27.06.2014

Fredag 27.06.2014 klokken 11:03 blir fire år gamle Adrian Gjærde funnet død i grovgarderoben i Blindheim Barnehage.

Det som formidles her er forfattet av Geir Gjærde, som innspill til prosjekt for dokumentasjon av erfaringer i Nasjonalt støttegruppenettverk, NSN

1. Bakgrunn

Fredag 27.06.2014 klokken 11:03 blir fire år gamle Adrian Gjærde funnet død i grovgarderoben i Blindheim Barnehage. Han blir oppdaget av barnehagepersonalet etter at personalet selv har reagert på at det er lenge siden de har sett ham. Personalet går instinktivt til grovgarderoben og finner der Adrian hengende etter en ranselsnor. Det blir umiddelbart igangsatt livreddende førstehjelp og det ringes medisinsk nødtelefon.

Mor og far kontaktes umiddelbart og far er på stedet i løpet av 6 til 7 minutter. Da er også lege og ambulanse ankommet, og de har overtatt kontrollen på Adrian. Mor og søster er i Trondheim og kan lite gjøre annet enn å prøve å komme seg så fort som mulig tilbake til Ålesund. Det blir en traumatisk reise hjem. Far får med seg alt som skjer fra han ankommer til Adrian blir fraktet til sykehus ca. en halv time senere.

Adrian blir erklært død ved ankomst sykehus.

Media plukker raskt opp dødsfallet og omtaler det fra første stund som en ulykke.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/0mByg/ulykke-i-barnehage-gutt-4-doede

• Den første oppfølging

Sykehuset har stilt et stort rom til disposisjon hvor far kan være alene med sin døde sønn i timene etter dødsfallet. Far får tilbud om besøk av sykehusprest. Far er helt alene en god stund før slektninger ankommer for å avhjelpe far. Far møter to politimenn på sykehuset noen timer etter at Adrian er erklært død.

Far er fremdeles i sjokk, men det blir likevel tatt opp en forklaring fra far mens han i utgangspunktet ikke er i stand til å tenke rasjonelt. Denne forklaringen vektlegges i senere etterforskning. Kommunens kriseteam kobles på etter noen timer, og representanter for kriseteamet er med når mor og søster skal hentes på flyplassen senere på dagen.

• Oppfølging over tid

Familien til avdøde Adrian Gjærde får tilbud om oppfølging gjennom kommunens kriseteam. Oppfølgingen består av noen oppfølgingssamtaler på telefon. All annen bearbeiding og oppfølging må skje på eget initiativ gjennom fastlege.

• De involverte parters rolle

4.1         Barnehagen

Familien opplever at barnehagen får for mye rom i media etter dødsfallet og fører mye av sorgen og empatien over på seg. Dagen etter dødsfallet måtte vår familie, etter råd fra presten i menigheten, stå rakrygget i kirken og trøste de ansatte i Barnehagen. Dette kom det flere reaksjoner på i ettertid. Dette kommer til å plage oss resten av livet. I ettertid er dette for oss det samme som om en drapsmann skulle kommet bort til offerets familie og gitt oss en klem og sagt unnskyld. Jeg sa sågar til de ansatte at jeg ikke bærer nag til dem. Men vi var fryktelig sårbare, og de utnyttet muligheten.

Barnehagen sendte så en uttalelse til avisene hvor de ettertrykkelig gjorde det klart at Adrians død var en ulykke som ikke skal kunne skje, og barnehagen var i dyp sorg. Dette gjorde barnehagen på tross av at politiet innstendig hadde bedt både dem og oss pårørende om ikke å uttale seg til media om saken. Likevel går de ut bare dager etter dødsfallet og foregriper politiets konklusjon gjennom å hevde at det var en ulykke.

Når familien til Adrian reagerer på uttalelsen, får vi en telefon fra barnehagen med spørsmål om hva det er vi reagerer sånn på i den uttalelsen. På dette tidspunktet hadde ikke familien fått oppnevnt bistandsadvokat som kunne hjelpe oss å håndtere en krevende situasjon. Det skal sies at barnehagen ikke har beklaget overfor familien til Adrian, og de har heller ikke gjort noe forsøk på å tilnærme seg familien. De har holdt avstand og hatt null forståelse for situasjonen. De har jo ikke gjort noe galt.

Artikkel i Sunnmørsposten

4.2. Ambulanse/lege/redningsmenn

Var på stedet i løpet av få minutter. De gjorde en formidabel innsats på stedet. Hadde det vært noe som helst håp om at Adrian skulle gjenopplives så hadde disse folkene klart det. Dessverre var det gått for lang tid. Politiet var ikke på (å)stedet før etter lang tid, så en redningsmann tok ansvar for å sikre stedet slik at bevis ikke skulle gå tapt. På sykehuset, etter at Adrian var erklært død, kom en redningsmann bort til far og sa at dette er ikke bra og her må far ta bilder av sin døde sønn. Bilder ble tatt som senere ble overlevert politiet.

Noen måneder senere treffer far og mor tilfeldig på redningsmannen som var på stedet da Adrian døde. Den erfarne redningsmannen opplyser at utrykningen til Blindheim Barnehage er noe av det tøffeste han har vært med på, mye fordi det ikke var noe å jobbe med. Gutten var allerede død da de ankom stedet. Som redningsmann har han vært med på flere utrykninger til andre barnehager, men det har alltid vært noe å jobbe med, det var det altså ikke i dette tilfellet.

4.3 Sykehuset

Barnelegen som tok imot Adrian på sykehuset ringte noen måneder senere for å invitere familien til et møte på sykehuset sammen med sykepleierne som tok hånd om oss de to dagene vi var på sykehuset. Møtet foregikk 1. oktober og var godt for begge parter. Far utfordret barnelegen i forhold til at uttalelser gitt til media beskrev det som at Adrian døde på sykehuset, mens alle observasjoner og utskrift av logg viser at Adrian var død i barnehagen. Far mener dette er av vesentlig betydning å få dette frem. Barnelegen var enig i dette.

4.4 Kommunen

Familien fikk telefonnummeret til en kontaktperson i kommunen som vi kunne ringe til ved behov. Kommunen gjennomførte året etter dødsfallet et tilsyn med barnehagen. Det ble da avdekket se samme brudd som barnehagen ble i lagt foretaksstraff for.

4.5 Politiet

Politiet ankom (å)stedet 1 time og 28 minutter etter at medisinsk nødtelefon var kontaktet. Familien får senere vite at trippelvarslingen feilet denne dagen. Politiet hevder i et møte med familien 5 dager senere at dette nok ikke hadde betydning i denne saken. De ansatte i barnehagen får altså nesten en og en halv time til å samkjøre forklaringer, noe utskrifter av avhørene bærer preg av. De ansatte i barnehagen sendes sammen i drosjer til politihuset. Barn som med stor sannsynlighet har vært sammen med Adrian i tidsrommet forut, under og kanskje etter at han er død, blir ikke avhørt før det har gått flere uker og opptil en måned. Begrunnelsen er at det er ferietid og flere av barnas familier skal på ferie. De vil altså ikke ødelegge ferien til disse familiene. Vi snakker her om barn i 3 til 5 års alderen. Avhørene som blir gjennomført etter så lang tid viser seg å ha liten eller ingen verdi.

Familien til Adrian får først etter 5 dager oppnevnt bistandsadvokat. Da er allerede mye skade skjedd til ugunst for saken. Familien får også en pårørendekontakt i politiet som de kan ringe til når som helst.

Etterforskningen tar 6 måneder, og påtalegrunnlaget ytterligere 3 måneder. Politiet omtaler dødsfallet konsekvent som en ulykke.

Reportasje i TV2

• Oppsummering av pårørendes opplevelser, og forslag til forbedringer/endringer knyttet til sak og oppfølging i etterkant av kriser

De første ukene etter dødsfallet var familien til Adrian i sjokk, og alt føltes uvirkelig. I tillegg til at gutten vår var borte for alltid så skulle alt det praktiske rundt begravelse ordnes. Vi gikk på autopilot i tiden frem til begravelsen, og var ekstra sårbare i denne perioden. I tillegg hadde familien ingen holdepunkter for hva som hadde skjedd. Vi visste ingenting annet enn at han var funnet kvalt, hengende etter en ranselsnor i barnehagen.

Behovet for informasjon var stort, det var ingenting vi ønsket mer enn å få vite hva som hadde skjedd, og i denne saken visste vi veldig lite veldig lenge. Far hadde riktignok kommet raskt til barnehagen og fått med seg en del av dialogen mellom redningsmannskapet og den ansatte som fant Adrian, slik at vi antok han kunne ha hengt i inntil 10 minutter. Men det var alt vi visste den første tiden etter dødsfallet.

5.1 Akutt fase (uke 1)
      

Pårørende erfarte i denne fasen mangel på oppfølging, samt hendelser som opplevdes som rene følelsesmessige overgrep. Situasjonen for de nærmeste pårørende, da dødsfallet skjedde, var at far var i nærområdet i Ålesund, mens mor og søster til avdøde befant seg i Trondheim. Dette ga noen ekstra utfordringer. De pårørende som var i Trondheim, ble kontaktet av en lege som møtte dem på flyplassen (Værnes). Situasjonen var naturlig nok kaotisk og hysterisk. Denne legen gjorde ikke noe annet enn å skrive ut en rekke medikamenter, deriblant kvalmedempende og smertestillende.

Totalt sett tror jeg ikke dette gjorde situasjonen noe bedre. Her kunne det med fordel vært et bedre samspill mellom de enkelte kommuners kriseteam. Alt fokus var på hendelsen i Ålesund og involvering av Ålesund kommunes kriseteam. Jeg opplevde det mer som brannslukking i Ålesund, da de involverte parter i kriseteamet fremsto som uforberedte og lite profesjonelle. I mitt hode burde det i det øyeblikk det ble klart for de involverte parter at nære pårørende oppholdt seg i andre deler av landet, blitt koblet på kriseteam i den kommunen de nære pårørende oppholdt seg.

Jeg setter et stort spørsmålstegn ved om det i det hele tatt eksisterer et funksjonelt samspill mellom kommuners kriseteam. Når du er på et helt annet sted, og får en slik traumatiserende telefon om et dødsfall, har mange behov for hurtig hjelp der og da. I vårt tilfelle måtte jeg prøve å få tak i bekjente i Trondheim som kunne bistå, samtidig som jeg var i en sjokktilstand. Dessverre ble resultatet at mor og søster måtte ta taxi til Værnes alene (en tur på 30-35 minutter), bli møtt av en lege som dessverre ikke hadde søkelys på annet enn medisinering, og deretter ta en melkerute av en flytur via Oslo til Ålesund. Mor og søster ankom sykehuset i Ålesund først rundt 19:30. Tilstanden som de da var i kan ikke beskrives med ord.

Det må også nevnes at vi opplevde at fokuset i den akutte fasen var i all hovedsak rettet mot voksne pårørende. Barna, slik som søster til avdøde og nevøer og nieser, som også ble brutalt rammet av dødsfallet, fikk liten eller ingen hjelp i den akutte fasen. Utfordringen for oss voksne i en slik situasjon er at man i tillegg til å forsøke å håndtere sin egen sorg og reaksjoner også må ta hensyn til barna. Dette kan være svært krevende. Det var ingen tilbud i den akutte fasen som gikk på bearbeiding og oppfølging av barn. Dette mener jeg er svært kritikkverdig og er med på å forsterke mulige reaksjoner og ettervirkninger.

Vi prøvde så godt det lot seg gjøre å følge opp søster til avdøde i denne akutte fasen, men ser i ettertid at hun dessverre ble mye overlatt til seg selv, ikke fordi vi ønsket dette, men rett og slett fordi vi selv var ødelagte i denne perioden. Heldigvis hadde vi nær familie som kunne stille opp, men utfordringen var at de var like preget som oss.

I løpet av den akutte fasen opplevde de pårørende at barnehagen, bare dager etter dødsfallet, på eget initiativ, og mot politiets råd, gikk ut i lokalavisen og beskrev dødsfallet som en ulykke og at de var i sorg. De klarte da på mesterlig vis å føre empatien og medfølelsen over på seg. Familien til Adrian Gjærde reagerte sterkt på at barnehagen gikk ut i avisen på denne måten, men kanskje aller mest reagerte vi på at avisen ukritisk trykket artikkelen. Artikkelen var tendensiøs og konkluderende selv om politiet akkurat hadde opprettet sak. I etterpåklokskapens lys burde vi klaget denne artikkelen inn for pressens faglige utvalg. Det er vanskelig å få gjort noe med dette, men pressen burde være mer kritisk til å hoppe på uttalelser fra personer som er part i alvorlige straffesaker før politiet har konkludert i sakene. Når vi ser hva resultatet av politiets etterforskning ble i denne saken, er denne artikkelen en skandale. Kan pressen bli bedre til å håndtere disse sakene?

Det ble fra politiets side avsatt en pårørendekontakt som skulle ha kontakt med oss pårørende. Dette var en som vi pårørende skulle ha mulighet til å ringe hvis vi hadde spørsmål knyttet til politiets arbeid med saken eller om vi hadde behov for bistand eller avklaringer. Dessverre opplevde vi at denne pårørendekontakten ikke hadde noen reell verdi. Vi ringte ved behov, men i praksis var det lite han kunne si eller gjøre. Det ble så ille at det oppsto diskusjoner mellom far og politikontakten på detaljnivå helt ned til dødstidspunkt.

For oss fremsto det som at politiet internt ikke hadde gode nok avklaringer på hvilke roller en pårørendekontakt skal ha opp mot pårørende. For oss ble det i stedet for hjelp i en sårbar periode, mer en ekstra belastning. Politiet kan ikke operere med pårørendekontakter uten å ha et klart mål for denne rollen. For eksempel klare retningslinjer i forhold til hvilken informasjon de pårørende skal få og eventuelle møtearenaer, og ikke minst hva en pårørendekontakt i politiet kan avhjelpe med. Som et eksempel på hvor ille dette utviklet seg for oss vil jeg beskrive det møtet vi hadde med politiet fem dager etter dødsfallet hvor vi pårørende skulle få første informasjon om hva politiet satt med i saken. Til stede var politimesteren i Ålesund, pårørendekontakt i politiet og ansvarlig jurist i saken. I tillegg var far, mor og bistandsadvokat til stede (vi hadde akkurat fått oppnevnt bistandsadvokat på dette tidspunktet).

Møtet kan best beskrives som en farse. Da jeg nevnte at politiet hadde kommet svært sent til åstedet fordi trippelvarslingen hadde sviktet, får jeg til svar at i denne saken er det nok ikke avgjørende at politiet var sene. Jeg trodde ikke det jeg hørte. Og da politiet begynte å vise bilder fra garderoben der Adrian ble funnet, stilte jeg spørsmål som helt tydelig gjorde politiet ubekvemme. I stedet for å gå rett på sak og si hvordan Adrian ble funnet, snakket politiet rundt grøten og kom aldri til poenget. Det ble også antydet at saken ville ta tid, i hvert fall over sommeren. Det var ikke før vi fikk se et bilde av snoren han ble funnet hengende i at det skjedde noe under møtet. Jeg påpekte at snoren var så lang at det kunne ikke være mye om å gjøre at Adrian sto på gulvet.

Det var da politiet slapp bomben, bokstavelig talt. Adrian ble funnet sittende på en krakk med snoren rundt halsen. Da eksploderte jeg og møtet ble aldri det samme etter dette. Følelsen av at politiet holdt tilbake informasjon og ikke tok saken alvorlig ble for mye for meg. Min samboer måtte følges gråtende ut av møterommet av påtaleansvarlig og vår bistandsadvokat. Samtidig kom den vemmelige følelsen av at denne saken kommer til å bli henlagt.

Oppsummering Akutt Fase:

• Kommunenes kriseteam må være mer forberedt på samarbeid på tvers av kommunegrenser. Dette må inn i kommunenes beredskapsplaner. Ikke bare nærliggende kommuner, men også nasjonalt. Mer balansert oppfølging av både voksne pårørende og barn. Her må det utarbeides konkrete handlingsplaner for ulike scenarioer. Det nytter ikke å sende ut personer til kriserammede når de mangler kompetanse eller plan for hva som skal gjøres. Det gjør bare vondt verre. Du vet aldri hva som møter deg, men du kan gjøre noe for å forberede mange situasjoner.  Og ikke minst. Riktig kompetanse og personlig egnethet må være viktige kriterier for å ha en rolle i et kriseteam.

• Er det mulig å komme i en dialog med pressen for å forhindre forhåndsprosedering i pressen? Om ikke annet en anmodning?

• Politiet må være mer bevisst på hvilken rolle en pårørendekontakt skal ha. Her må det være klare retningslinjer.

• Pårørende må få tilbud om bistandsadvokat umiddelbart. I vårt tilfelle gikk det alt for lenge før vi fikk tilbud om dette. Det var en lettelse når bistandsadvokat kunne overta en del av oppfølgingen som gikk på sak og kommunikasjon mot pressen.

• I dødsfall med uavklart hendelsesforløp må politiet sørge for at det blir tatt opp forklaring fra vitner og mulige vitner så raskt som mulig. Det går ikke an å avvente med å ta opp forklaringer fra f.eks. små barn fordi det er ferietid????

5.2 Etterforskningsfasen (uke 2-36)

Adrian Gjærde sendes til Gades Institutt for obduksjon. Politiet mottar foreløpig obduksjonsrapport 03.07.2020. Informasjon om dette overbringes pr telefon av politiets pårørendekontakt. Far får vite at Adrian døde raskt, i løpet av et sekund eller to. Jeg har en følelse av at ikke alt er som det skal være, noe jeg senere skal få bekreftet. Det er ikke mulig at Adrian døde så raskt som politiet sier når vi nå vet hvordan han ble funnet, han brakk jo ikke nakken som en av redningsmennene noe senere sa til oss, men vi må vente på den endelige obduksjonsrapporten.

Den 15.07.2014 gjennomføres et avhør av far. Etterpå er det gjennomgang av den foreløpige obduksjonsrapporten sammen med en rettstekniker. Far oppdager fort at det er flere feil i rapporten. Vekt stemmer ikke. Høyde stemmer ikke. Tiden det tar før han dør kan umulig stemme. I tillegg er det konkludert i rapporten at Adrian selv klatret opp på krakken for å ta ut noe i en sekk. Far reagerer på alle feilene og lurer samtidig på om det ikke er aktuelt med en rekonstruksjon?

Det skjer absolutt ingenting i ukene som kommer. Familien blir gående og lure på om feilene i obduksjonsrapporten er rettet opp. Vi får ingen informasjon. I begynnelsen av august 2014 står det plutselig en artikkel i Sunnmørsposten hvor politiet går ut og sier at de omtrent er ferdig med etterforskningen. De venter bare på svar i fra Kripos i forhold til barneavhørene. Hva skjer? Vi var helt i villrede. Skal de nå konkludere uten å ha fått den endelige obduksjonsrapporten? Belastningen var så stor på deler av familien at jeg var redd noe ville skje. Sykemelding, sorg, sinne, søvnløshet, frustrasjon og ingen informasjon fra politiet.

Endelig, 11. august 2014 hadde vår bistandsadvokat fått oversendt saksdokumentene og familien skulle endelig få noen svar. Og svar fikk vi, men det var ikke de svarene vi hadde forventet å få. Forklaringene til de ansatte i barnehagen slo mot oss som en vegg. At ledelsen og de ansatte hadde null kontroll skjønte vi fort, men det var beskrivelsene av Adrian som overrasket oss. Det var som å få en kniv i ryggen. Adrian ble uten unntak beskrevet som en uregjerlig villbasse, og når det skjedde noe i barnehagen så var det alltid Adrian. En ansatt klarte til og med å hevde at Adrian var så godt som blind. Forklaringene til de ansatte bar preg av å være samkjørte og la opp til at Adrian kunne skylde seg selv for at han var død. Jeg og moren til Adrian gråt når vi leste forklaringene til de ansatte, vi ble helt satt ut. Å lese dette om sin egen fire år gamle sønn, som vi kjente som verdens snilleste gutt, var hardt. At Adrian hadde slått seg i barnehagen noen ganger visste vi jo, men dette handlet om mer enn en kul i panna. Dette var et ynkelig forsøk på å gi Adrian ansvaret for sin egen død.

Etter å ha lest dokumentene i saken var mor og far fast bestemt på at dette skulle ikke barnehagen slippe unna med. Samtidig var vi livredde for at saken skulle henlegges. Den var jo i praksis ferdig etterforsket, og alt vi hadde hørt fra politiet var at den etterforskes som en ulykke. Lite visste vi om at dette bare var begynnelsen på det som skulle utvikle seg til et mareritt.

Det er helt stille fra politiets side. Vår bistandsadvokat hører ingenting og får ikke kontakt med politiet. 25. august 2014 sender vår bistandsadvokat et brev til politiet i håp om å oppnå kontakt, blant annet for å etterlyse den endelige obduksjonsrapporten. Det nærmer seg to måneder siden Adrian døde i barnehagen. 28. august blir jeg oppringt av etterforskningslederen, som jeg på det tidspunktet enda hadde til gode å høre noe fra.

Jeg visste ikke en gang hvem som var etterforskningsleder. Samtalen er ikke god og fremstår mer som et forsøk på brannslukking fra politiets side. Det opplyses at saken er så godt som ferdig etterforsket, men at de venter på noen rapporter og en uttalelse fra jurister hos barneombudet. Han forsikrer oss om at hver stein skal snus i denne saken. Etter å ha lest sakens dokumenter noen uker tidligere visste jeg at det eneste de manglet i saken nå var den endelige obduksjonsrapporten. Jeg blir forbannet og sier klart og tydelig fra at denne saken må de ikke en gang tenke på å henlegge og at saken vil bli påklaget til Riksadvokaten om nødvendig.

Så blir det igjen stille fra politiets side. Dager blir til uker. Og uker blir til måneder. Vi hører absolutt ingenting om saken. Vi får ingen oppdateringer. Vår bistandsadvokat får ikke tak i personer hos politiet, eller får vage svar. Saken er i ferd med å ties i hjel. Samtidig pågår etterforskning i to store lokale drapssaker denne høsten. Begge blir bredt omtalt i media, med pressekonferanser og nesten daglige oppdateringer. Politiet snakker villig vekk om sakene. Imens er Adrian glemt.

Den 19. oktober får vår bistandsadvokat endelig kontakt med en i politiet og de lover å sende oss et oppdatert kopisett av dokumentene i saken. Men ingenting skjer. Familien er på randen av sammenbrudd, tiden og tausheten er vår verste fiende. Den neste måneden skal vise seg å bli den tøffeste tiden for oss etter dødsfallet. Far bruker tiden til å tenke, og skriver flere hundre sider med oppsummeringer og e-poster i saken. 23. oktober har vi enda ikke mottatt noe oppdatert kopisett. Det hele er merkelig for et oppdatert kopisett indikerer jo vitterlig at det er oppdatert med nye dokumenter i saken. Hva det er kan vi bare spekulere i. Hvorfor holdes dette tilbake fra oss?

Full av frustrasjon, sinne og sorg skriver jeg en lang e-post med betraktninger rundt dødsfallet til Adrian. E-posten sender jeg til vår bistandsadvokat som videresender denne til politiet samtidig som hun etterlyser det oppdaterte kopisettet. Men ingenting skjer. 12. november sender vår bistandsadvokat en e-post til politiet for å etterlyse kopisettet på nytt. Svarene hun får er rene unnskyldninger og gir grunn til bekymring. Saken prioriteres tydeligvis ikke av politiet. Likevel, politiet sier at de skal prøve å ferdigstille saken i løpet av november. Det fremstår nå som om politiet i det lengste unngår å ta noen beslutninger i denne saken. Saken er tydeligvis for betent for politiet, og de skulle nok helst sluppet den.

Den 13. november mottar vår bistandsadvokat endelig det oppdaterte kopisettet. Nesten en måned etter at vi var lovet det. Her skal det altså ligge nye eller oppdaterte dokumenter som kan ha betydning i saken. Uttalelsen fra Barneombudet lå der, den var kommet i begynnelsen av september og var på et par linjer og totalt verdiløs da den sa absolutt ingenting. Men, den endelige obduksjonsrapporten var kommet, og den sier noe helt annet enn det den foreløpige obduksjonsrapporten sa. Nå opplyses det at det er mest sannsynlig at det tok vesentlig lengre tid for Adrian å miste bevisstheten enn det som var antydet i den foreløpige rapporten. Nå oppgis det en tid på opptil 20 sekunder.

Slik Adrian ble funnet er det vanskelig å tro at han kunne dø i en slik stilling uten en ytre påvirkning, altså at en eller annen har gjort det umulig for Adrian å komme seg ut av dødsfellen. Far og mor stusser fremdeles over at det ikke oppgis korrekte mål på Adrian. Han oppgis nå blant annet til å veie mellom 17 og 20 kg, og høyden oppgis også omtrentlig. Obduksjonsrapporten var dessuten stemplet inn hos politiet 9. september 2014, altså mer enn to måneder før vi får papirene oversendt. Det lukter skandale, og familien føler at saken ikke tas på alvor. Men nå har vi i hvert fall fått alle dokumentene i saken.

Den 25. november får vår bistandsadvokat e-post fra etterforskningslederen om at siste rapporter i saken ble ferdigstilt i dag. I e-posten inviteres partene i saken til å komme med innspill til ytterligere etterforskingsskritt før saken sendes over til påtaleansvarlig jurist. Vi får frist til 12. desember med å komme med innspill. Vi stusser litt over dette da vi tidligere har fått opplyst at vi har fått oversendt alle dokumenter og rapporter i saken, men tydeligvis ikke.

De siste rapporter i saken viser seg å være en liten egenrapport vedrørende et utvalg av aktuelle funn i etterforskningen. Når vi leser denne rapporten blir vi for alvor bekymret for at saken går mot henleggelse. Har politiet lest de samme dokumenter i saken som oss? Har de i det hele tatt satt seg inn i saken? Hvis dette er det politiet klarer å oppsummere etter nesten 6 måneder med «intens etterforskning» og snuing av steiner, en tosiders rapport som ikke kan brukes til noe, da er det ikke mye håp om at noen stilles til ansvar i denne saken.

På samme tid har far skrevet sikkert hundre sider med betraktninger og juridiske sonderinger i saken. Men vi må jo ha tro på at politiet har prioritert saken og gjort et grundig stykke arbeid. Politiet var jo tross alt «raskt» på (å)stedet for å sikre spor. De ansatte fikk jo kjøre taxi sammen etter å ha tilbrakt en og en halv time sammen etter dødsfallet før politiet kom til stedet. For ikke å snakke om de effektive dommeravhørene av barn som ble gjennomført mange uker etterpå. Jo, politiet kom skjevt ut fra første sekund i denne saken.

Vel, det var jo i hvert fall en ting vi som pårørende savnet i etterforskningen. Kanskje det mest elementære av alle ting i politiets ABC håndbok. Rekonstruksjon. Hvorfor i all verden var det ikke gjennomført en rekonstruksjon, og det kom tydeligvis ikke til å bli gjennomført uten at vi som pårørende ba om det. Vel jeg nevnte det jo for politiet allerede 15. juli 2014, men det var tydeligvis glemt. I en sak hvor omstendighetene rundt Adrians dødsfall er uklare, har altså politiet ikke tenkt tanken på en rekonstruksjon. De vet ikke om Adrian hang etter snoren, om han satt med snoren rundt halsen. Var han over krakken, under krakken, hoppet han, satt han da han døde, var det andre som forårsaket hans død? Mye av dette kunne avklares med en rekonstruksjon. Men det hadde politiet tenkt å hoppe glatt over. Det skulle vært gjennomført tidlig i prosessen mens alt fremdeles var noenlunde klart hos vitnene. Det er en skam.

Uansett så sender vår bistandsadvokat 12. desember inn en anmodning om rekonstruksjon. Og da skjer ting fort. I løpet av få dager gjennomføres det en rekonstruksjon i barnehagen. Det viser seg at den ansatte som fant Adrian, under rekonstruksjonen nå endrer oppfatning av hvordan Adrian ble funnet. Nå var hun plutselig usikker på om Adrian satt eller hang. Hele seansen bærer imidlertid preg av at dette er hastverksarbeid og gjøres kun for å ha ryggen noenlunde fri i etterkant. Rekonstruksjonen gjennomføres med en dukke som er 110 cm lang. Altså en del kortere enn det Adrian var da han døde.

Den 16. desember er vår bistandsadvokat i møte med påtaleansvarlig hos politiet. Fra politiets side oppleves det en frustrasjon over å ikke finne en straffehjemmel å feste en tiltale på. Politiet sier de er innforstått med det manglende vernet for barnehagebarn, men det antydes at straffeloven §239 kan være en mulighet her. Uansett er politiet og statsadvokaten, som har vært konsultert fortløpende, innforstått med at saken er viktig og at påtaleutfallet uansett vil bli diskutert. Det antydes fra politiets side at en innstilling kan være klar i første del av januar 2015.

Vi er nå rett før jul 2014 og det er gått 6 måneder siden Adrian døde. Etterforskingen er nå ferdig, og det er ingenting mer vi kan gjøre enn å vente på innstillingen fra påtaleansvarlig. Samtidig har avisene begynt å røre på seg. Avisene har vært veldig på politiet i en periode, men har respektert politiets behov for ro i saken (les: de ønsket aldri å uttale seg i denne betente saken, den er for belastende). Tilfeldighetene vil ha det til at det opprettes kontakt mellom Sunnmørspostens journalist og far til Adrian (meg). Jeg mottar en SMS fra journalisten hvor han spør om det er ok at de bruker bildet av Adrian i forbindelse med et lite oppslag på at etterforskingen er ferdig. Jeg godkjenner bruken av bildet og får samtidig liret av meg en god del frustrasjon. Vi blir enige om å holde kontakten opp mot påtaleavgjørelsen.

Tiden går og i slutten av januar får vår bistandsadvokat tilsendt rapporten fra rekonstruksjonen. Der står det svært lite. Om enn så styrker det heller vår oppfatning om at noen har påvirket at Adrian ikke kom ut av «løkken». Det ligger også ved en bekreftelse på at obduksjonsrapporten ikke inneholder vesentlige mangler? Vi er i grunnen like langt.

Månedene går. Det skjer ingen ting. Vi hører ingenting. I midten av mars er frustrasjonen igjen så stor at det går en del e-poster frem og tilbake mellom far og bistandsadvokat. Far og mor er i møte med journalist i Sunnmørsposten og legger grunnlaget for en artikkel som skal ut når saken sendes statsadvokaten til vurdering. Familien føler nå et sterkt behov for å få ut informasjon om saken. Det er gått 9 måneder siden Adrian døde, og ingenting er sagt i media om noe rundt dødsfallet. Journalisten får heller ikke politiet i tale.

Men så, 27. mars 2015 sendes saken over til statsadvokaten. Dette er dagen før påskeuken. En pressemelding fra politiet sendes ut i uke 14, mens familien til Adrian er på påskeferie i fjellet. Nå føler familien at det er riktig å gå ut med historien og informasjon om dødsfallet. Sammen med journalisten i Sunnmørsposten forberedes et stort oppslag som skal komme rett etter påske.

Journalisten har noen utfordringer mot politiet i forhold til artikkelen. Det hevdes fra politiets side at teksten inneholder en rekke feilsitater/upresisheter i forhold til hva som kommer frem av etterforskingsdokumentene. Men politiet vil ikke ut med hva som eventuelt er feil da det vil være å foregripe bevisvurderingen i saken. Blant annet hevdes det at vi ikke kan gå ut og være så bastante i forhold til tidsforløpet. Politiet gjør med andre ord det de kan for å stoppe artikkelen. Men siden artikkelen baserer seg i all hovedsak på fars opplevelse og inntrykk den aktuelle dagen, og artikkelen kun inneholder et par referanser til etterforskingsdokumentene, så kan artikkelen vanskelig inneholde en «rekke» feil.

Artikkelen publiseres som hovedsak i Sunnmørsposten 8. april 2015. Den slår ned som en bombe i Ålesund. For første gang siden dødsfallet for snart 10 måneder siden får man informasjon om hva som skjedde 27. juni 2014. Reaksjonene lar ikke vente på seg. TV2 og NRK melder seg raskt på og vil lage nyhetsreportasje. I TV2 ryddes det plass i 21 nyhetene. NRK lager reportasje i både radio og tv.

Den 9. april er saken hovedoppslag i TV2 nyhetene, med en dramatisk tilnærming. Familien er overveldet og slitne etter flere dager i nyhetsbildet, men det måtte gjøres. Endelig, etter nesten et år med taushet får Norge vite hva som skjedde den dagen.

Hovedoppslaget i Sunnmørsposten følges opp av oppfølgingsartikler i dagene som kommer. Etter noen dager avtar det og det er tilbake til ventingen igjen, og det drøyer med en avgjørelse fra statsadvokaten.

Den 5. mai kommer endelig beskjeden vi har ventet på i snart et år. Avgjørelsen fra statsadvokaten foreligger. Politiet ber om et møte med familien og vår bistandsadvokat. Jeg får beskjeden om møtet fem minutter etter at jeg har våknet fra narkose på sykehuset, og ber umiddelbart om å bli utskrevet. En time senere sitter familien i møte med politiet. Det er etterforskningslederen som skal gi oss resultatet ansikt til ansikt. Han er tydelig ukomfortabel der han sitter. Det blir ingen tiltale, en siktelse i saken er henlagt på bevisets stilling. Men barnehagen er idømt en foretaksstraff på 50 000 kroner. Far blir sint og sier rett ut at han har mistet all tiltro til politiet. Jeg sier videre at nå hadde dere sjansen til å føre saken for retten som en prinsippsak, og alle bevis lå der, rett foran nesen deres. Men dere har feiget ut.

Om etterforskningslederen hadde kunnet forsvinne ned i et hull i gulvet og blitt borte, så hadde han gjort det der og da. Så ukomfortabel var han. Hele familien var i sjokk og klarte ikke å ta inn over oss at barnehagen faktisk hadde fått straff (som første i Norge) og blitt tilkjent ansvaret for Adrians død.

Henleggelsen av en siktelse i saken påklages til Riksadvokaten innen fristen på tre uker. Det går ytterligere noen uker, med klage også fra motparten, før klagen blir avvist 21. juli 2015. Saken er endelig avsluttet. En siste artikkel i Sunnmørsposten kommer 3. august om at klagen ikke tas til følge. Familien uttaler til avisen at de føler det som at barnehagen og de ansatte slipper unna med en smekk over fingrene.

Den neste uken går med til å vurdere om man kan ta ytterligere rettslige steg mot barnehagen. Sivilt søksmål er nevnt, men det vurderes som for risikabelt. Dessuten vil belastningen det medfører være for stor i forhold til hva man kan få ut av et slikt søksmål. Så lenge ingen er personlig stilt til ansvar for dødsfallet er det lite å hente. Et sivilt søksmål kan i verste tilfelle slå tilbake på oss og undergrave det faktum at barnehagen faktisk er straffet for dødsfallet.

I slutten av august 2015 kontakter far på eget initiativ privatetterforsker (en av landets mest profilerte). Privatetterforskeren er interessert og ser at denne saken har et potensial. Etter en runde med diskusjoner i hjemmet kommer familien imidlertid til den avgjørelse at vi ikke skal gå videre med saken. Deler av familien ønsker nå å legge bak seg dette og prøve å gå videre.

Saken er ferdig, det er ingenting mer vi som foreldre kan gjøre. Det er ettertrykkelig påvist gjennom denne saken at det ikke eksisterer et tilfredsstillende rettsvern for barnehagebarn. Når ingen kan stilles personlig til ansvar for et barns død, når det er bevist at barnet har vært uten tilsyn i opptil 33 minutter, da er det i praksis fritt frem i landets barnehager. De slipper unna med drap, uten å bli dømt for det, selv om det er konkludert med uaktsomhet.

Fra politisk hold var det i denne perioden kun noen få uttalelser som gikk på at «barn skal være trygge i barnehagen». Det er jo et politisk standardsvar. Ellers var det svært stille.

Før dødsfallet i Blindheim barnehage var det ikke noe krav til at skader og dødsfall i barnehager ble registrert i et sentralt register. Nå er dette et krav, og kravet kom etter dette dødsfallet. Ellers kan man foreløpig konkludere med at rettssikkerheten til barnehagebarn fremdeles er under enhver kritikk.

Oppsummering etterforskningsfasen:

• Pårørende blir overlatt mye til seg selv i denne fasen. De aller fleste som opplever slike alvorlige hendelser har ingen erfaring med tilsvarende situasjoner. Man er prisgitt egen mental styrke og stahet og en bistandsadvokat som er interessert i å følge opp saken. Man blir fryktelig alene i en slik situasjon, og det at man i tillegg må kjempe mot rettsstaten, som man i utgangspunktet skal ha tiltro til, er fryktelig tungt og utgjør en ekstrabelastning som ikke kan beskrives. I vår situasjon savnet jeg muligheten til å rådføre meg med andre som har opplevd lignende.

• Politiet må få klare føringer på hvordan de skal følge opp alvorlige hendelser hvor barn er involvert. Det fremstår for meg som politiet, i hvert fall i denne saken, var svært usikre på hvordan de skulle forholde seg, både når det gjaldt åstedsundersøkelser og informasjonsinnhenting. I Ålesund er det forholdsvis små forhold, og det virker som politiet vegret seg for å konkludere i saken. Det er tette bånd mellom folk. På mindre steder bør kanskje saken etterforskes/kvalitetssikres av et annet politidistrikt?

• Politikere uttaler seg gjerne rett i etterkant av slike hendelser, men de følges sjelden opp videre i forhold til disse uttalelser.

• Det bør i det minste foretas en regelgjennomgang og tilpasning av lovverket, slik at det også kan omfatte alvorlige hendelser i barnehager. F.eks. at det kan åpnes for bruk av straffeloven. Slik det fremstår i dag er det kun foretaksstraff som er aktuelt, med mindre en ansatt tas på fersk gjerning.

• Også erstatningsrettslig bør det tas en regelgjennomgang. Slik det fremstår pr i dag er det vanskelig å nå igjennom, f.eks. med voldsoffererstatning eller erstatning ved død.

Avslutning

Det er tungt å vite at ditt barn ikke er verdt noe og at noen ikke kan stilles personlig til ansvar for dødsfallet. Barnehagen er tydeligvis en beskyttet institusjon og det er en skam at det ikke finnes lover som beskytter barna og som kan stille barnehagens personal til ansvar.

 Gjennom denne saken har vi opplevd saken som så betent at politiet knapt nok ønsket å røre den. Barnehagen har under hele prosessen blitt skjermet og politiet har gjemt seg bak at de vil ha ro til å se på saken. Hadde ikke vi som foreldre stått på som vi gjorde hele veien og til slutt gikk ut med historien, så hadde denne saken blitt henlagt. Den hadde blitt tiet i hjel. Det er det ingen som helst tvil om. At det har påført familien ekstra store belastninger er det heller ingen tvil om, men vi måtte gjøre det for gutten vår.

For meg fremstår denne saken som klar rent bevismessig, likevel blir det bare en flau foretaksstraff. Hvorfor innstilte ikke politiet til siktelse på flere av de ansatte i avdelingen? Hvorfor etterforskes det ikke på et bredere grunnlag? Og hvorfor i all verden lar Politiet sentrale vitner dra på ferie slik at det går ukevis før de får tatt opp forklaringer? Det er helt ubegripelig. Dette kan bare skje i en barnehage.

Det har skjedd tre dødsfall i barnehager siden 2010 som jeg vet om (utelukker de som dør av sykdom eller andre naturlige årsaker) og en alvorlig ulykke der barnet ble 100% invalid. Alle er henlagt av politiet, unntatt saken hvor Adrian døde. Hvorfor? Jo fordi det er en misforstått aksept for at så lenge du har barn i barnehagen så må du akseptere en risiko for at barnet kan dø. Det kan jo dø hjemme også hevdes det. Ja, det er riktig, og barn vil fremdeles dø i barnehagen. Det vil skje igjen. Men det betyr ikke at man skal akseptere måten barnet ditt dør på. Folk dør i trafikken også, men så lenge det påvises uaktsomhet så blir den som er ansvarlig for «drapet» dømt. I saken med Adrian er det påvist uaktsomhet, likevel dømmes ikke enkeltpersoner. Forstå det den som kan!

Påtegning 2019: 3. januar 2019 dør en ett år gammel gutt i en barnehage i Bergen. Barnehagen får 750 000 i foretaksstraff. Også her blir det ingen tiltaler.