Mitt navn er Anette Ostrø, og jeg er søster til Hans Christian Ostrø som ble kidnappet og drept som gissel i Kashmir i India i 1995.
Slik innledet Anette Ostrø sitt innlegg i høring med Stortingets helse- og omsorgskomite 4. november 2021. Teksten videre er basert på hennes foredrag til NSN i november 2019:
INNLEGG NOVEMBER 2019
Dette er første gangen jeg er i et slikt støttegruppenettverk, og det har vært veldig inspirerende, berørende og utrolig lærerikt. Så takk for at jeg ble invitert hit.
Jeg skulle snakke om en situasjon som har rammet én nordmann. I forhold til de store katastrofene hvor mange dør, så er dette annerledes. Men det var jo ikke bare én nordmann, det var fem som ble drept. Og det var politisk terror.
Dette skjedde i 1995. Mange av dere husker sikkert den saken, men det er også mye informasjon vi først har fått vite i ettertid, de siste 4-5 årene, som man ikke visste den gangen. Ny informasjon om Hans Christian og hvordan han hadde det.
Det er så mange år siden, så har jeg lyst til å ta dere med gjennom hele historien. Hva det var som skjedde, og hvordan vi hadde det som pårørende. Et bilde av hvordan vi hadde det den gangen i 1995.
Hans Christian var min eneste bror. Han var 27 år. Vi hadde et veldig nært forhold. Han var skuespiller og musiker. Han spilte og skrev poesi, spilte teater og holdt på. En nysgjerrig, impulsiv og skapende person. Hans Christian hadde et spredt interessefelt. Han var energisk, og han ville lære mer om teater. En fysisk skuespiller som drev med fysisk teater. Så han fikk et Kaja-stipend fra Oslo kommune. Da bestemte han at «nå skal jeg dra til utlandet og lære en annen teaterform».
Verden lå åpen: Skal jeg dra til Bali? Eller Brasil? Kanskje til India? Så valgte han India. Jeg husker den siste gangen vi møttes. Det var på en indisk restaurant i Oslo. Vi hadde feiret nyttårsaften sammen. Jeg bodde i Umeå da. Hans Christian hadde reist til Stockholm, men da han fikk beskjed om stipendet, så bestemte han seg for at «jeg drar til India».
Så vi møttes i Oslo, og han fortalte at han også skulle til Kerala. Det var så spennende høre! «Når jeg har vært 5 måneder i Kerala, så reiser jeg nordover til Kashmir», fortalte han.
«Der er det en grotte med en spesiell Shivas figur av kalkstein som jeg skal besøke. Det blir en pilegrimstur opp dit». Jeg husker at jeg fikk en vond følelse da han sa dette, men jeg kunne ikke forstå hvorfor.
Julen 1994 ble den siste julen vi fikk samme. Jeg flyttet til Umeå. Hans Christian reiste til India i februar, og kom til Kerala og byen Shrikrishnapuuram. Der bodde han hos en indisk familie og hadde beinhard Kathakalitrening hver dag. Det er en fysisk teaterform med eldgamle tradisjoner fra Sanskrit. Bare gutter danser. De begynner å trene når de er 12 år, så det var litt heftig og morsomt med Hans Kristian, som en stiv nordboer på 27 år.
Da han hadde en avslutningsforestilling i slutten av oppholdet, malte de en maske på ham. Med maske, kostyme og den spesielle danseformen, det er veldig annerledes, men veldig flott. Senere har vi i familien vært i India og sett ekte Khatakali.
Så reiste han videre via Calcutta, Bombay, New Dehli. Da han fortalte til familien i Kerala at han skulle til Kashmir, sa de «Det er for politisk urolig der. Ikke dra dit». Han lovet å undersøke, og var innom 3 statlige turistbyråer på reisen. På hvert eneste turistbyrå sa de; «Det er ikke noe farlig å dra til Kashmir som turist så lenge du holder deg unna «the Line of control», så går dette bra». Han var også innom den norske ambassaden i Dehli og sa han skulle til Kashmir. De fortalte ham at det var politisk urolig der, men frarådet ikke nordmenn å reise dit. «Nå er jeg klar for nye eventyr», skrev han før reisen til Kashmir.
Hans Christian landet i Srinagar i Kashmir, og ble veldig overrasket over det enorme militære nærværet med tanks og piggtrådsperringer. Kashmirkonflikten går tilbake til da Storbritannia forlot India i 1948. I Kashmir var det en fyrste som bestemte at Kashmir skulle være indisk, men 90 prosent av befolkningen i Kashmir er muslimer. Pakistan protesterte mot det indiske herredømmet, og det la grobunn for konflikten.
Det har vært 3 kriger mellom India og Pakistan om Kashmir, som er delt i 3: En indisk del, en pakistansk del, og en liten del som er kinesisk. Pakistan og India kriger mot hverandre, krangler og sverter den andre parten. Slik har det vært siden 1948. Det har vært opptøyer og flere terroraksjoner. Tusenvis av mennesker er forsvunnet og drept.
Indiske myndigheter har satt inn sikkerhetsstyrker, men de har i flere tilfeller terrorisert befolkningen. Det er også en lokalbefolkning i Kashmir som ønsker selvstendig.
Den konfliktfylte bakgrunnen var ikke godt nok kjent for Hans Christian i 1995. Dette var før internett og den kunnskapen vi har om verden i dag. Den informasjonen han fikk var at det var trygt. Kashmir hadde renommé som reisemål for mange turister på 1970-tallet. Beatles var der. Et liberalt sted der hvor man bodde i husbåter og gikk i fjellene og røkte hasj. Det var slik mange oppfattet Kashmir.
«Nå gleder jeg meg til å komme opp i fjellene», skrev Hans Christian da han reiste fra Srinagar til Pahalgam, en litt mindre by med mindre militært nærvær. Han hadde vært 5 måneder i et veldig varmt, fuktig klima, og kom nå til et mer nordisk klima i Kashmir.
Tidlig om morgen 5. juli sto han grytidlig opp for å begynne fjellturen fra Panga. Hadde han ventet bare noen timer, så hadde han møtt på fire koner og andre vestlige folk som kom ned til Pahalgam fra fjellene. Dagen før var 2 engelskmenn og 2 amerikanere blitt kidnappet, og det pågikk massivt søk etter dem. Det var stor nyhet i radio, men Hans Christian var jo på vei til fjells og den grotten som var målet for turen.
Så kom han til en landsby han syntes var veldig koselig, og han tok inn der. Han hadde lært å snakke hindu, og tok kontakt med lokalbefolkningen. Han fortalte dem norske eventyr om troll for barna og danset Kathakali for dem. Fra landsbyen dro han på fjellturer på dagtid.
8. JULI 1995
Så, den 8.juli, tidlig om morgenen, kom det en gruppe på 16 menn og tok ham til fange. Hans Christian kjempet, sloss. Han hadde en kniv, og gjorde motstand. De kunne jo ikke skyte ham, de skulle jo ha ham levende. Kampen varte i mange timer. Han gjemte seg bak en hytte og virkelig kjempet. Men til slutt ble han overmannet og fraktet til de andre gislene.
Grunnen til at de tok Hans Christian var at de hadde kidnappet 2 engelskmenn og 2 amerikanere. Den ene amerikaneren, John Child, klarte å rømme. På jakt etter John Child tok de Hans Christian. De gikk i mange dager over høye fjell, fra morgen til kveld. Stoppet de opp, så var det for å be. De ble høydesyke. Fikk blemmer og masse plager. De kunne ikke drikke vannet fra isbreen, for den var så mineralrik, så det ble de syke av. Det var en veldig tøff tur. De gikk langt innover i fjellene. Dette visste vi ikke da, men nå vet vi.
Natt til 11. juli 1995 ringte telefonen hjemme hos meg i Umeå. Det var far som sa: «Anette, Hans Christian er kidnappet av en geriljagruppe i Kashmir!». Min umiddelbare reaksjon var: «Hans Christian? Fredselskende, veganeren Hans Christian er kidnappet?» De truet med å drepe både Hans Christian og de andre gislene innen 14. juli, hvis ikke 21 fanger ble sluppet fri fra et fengsel i India. Det var kravet.
Gjennom noen naboer klarte jeg å få tak i min mor i løpet av kvelden. Da hadde det allerede begynt å komme i mediene at en nordmann var kidnappet i Kashmir. Min mor hadde hørt på dette og tenkte; «Ja, kan det være Hans Christian, nei – det kan det ikke være». Slik går tankene. En fortrenging. Det kan ikke være ham. Men det var det jo.
Al faran tok jo bilder av gislene og sendte ut når de kom med disse kravene og fortalte at de hadde kidnappet.
Konteksten rundt dramaet har mye å si for den terrorismen vi kjenner i dag.
Den gangen ble de kalt for geriljasoldater, i dag ville vi jo sagt jihadister. Det var jo det de var.
Hendelsen eksploderte i media dagen etter. Overskriftene var mange;: «Han er vårt gissel». «Vi dreper han hvis ikke våre soldater blir løslatt innen lørdag». «Gislene henrettes på lørdag hvis ikke geriljaens krav blir innfridd», osv. Vi ble nedringt av journalister. Ganske tidlig tok pappa på seg jobben som en slags talsmann for familien. Dette var sommeren -95, så det var jo ikke så mye annet som skjedde i nyhetene. Dermed kunne media virkelig boltre seg med forsider og beskrivelser av farene for gislene.
I dag har man sosiale medier, men den gangen var det bare avisene, og nyhetssendingene på radio og tv. Vi så på dem og vi hørte på dem. Det å plutselig bli kastet ut i offentligheten, var ganske spesielt. De filmer deg når du gråter og i situasjoner når du egentlig ikke har lyst å eksponere deg for hele landets befolkning. Det påvirket veldig det vi hadde fokus på som familie. Foreldrene mine var blitt skilt 10 år før kidnappingen. Det som skjedde skapte nok litt konflikter mellom dem. De lærte etterhvert at mediene lager forsider og overskrifter som spisses veldig annerledes enn det du egentlig har sagt. Jeg husker at jeg reagerte sterkt på det.
Det å skulle stå midt i mellom mamma og pappa, når de var uenige om hvordan ting skulle sies, var tøft midt oppi alt dette. Samtidig levde jeg med frykten rundt hva som skjedde med Hans Christian. Du føler at du må stille opp i mediene for å gi oppmerksomhet om saken. Men egentlig så har du jo bare lyst til å gjemme deg, for du er full av frykt og angst.
UD begynte å ringe en gang om dagen til mamma eller pappa, eller til begge to, siden de ikke var sammen. Og de hadde jo egentlig ikke så veldig mye å si, men vi fikk vite at det var forhandlinger på gang, og at Storbritannia, Tyskland, USA og Norge samarbeidet. Det var jo disse 4 landene som var involvert.
Jeg husker godt den første tidsfristen natt til 15. juni. Vi satt oppe hele natten og var livredde. Vi hadde lest overskrifter som «han blir drept – han kommer til å bli drept, gislene blir drept» osv. Ingen visste hva som egentlig hadde skjedd. VI undret oss: «Kommer han til å dø?» Ingen av oss sov, vi bare ventet på telefon med mer fakta. Vi sjekket mobilen som pappa hadde kjøpt. Neste dag fikk vi beskjed fra UD om at det er ikke noe nytt å melde. De hadde ikke hørt noe fra gisseltakerne ennå.
Det var et umenneskelig press. Når du tar gisler, så frarøver du jo friheten fra den personen du kidnapper. Men du «fengsler» også de pårørende. Vi levde i et emosjonelt fengsel. Selv om vi kunne bevege oss hvor vi ville, så holdt vi oss innendørs og bare ventet. Det eneste vi gjorde var å sjekke nyheter og telefonen. Selvfølgelig kan du ikke sammenlikne dette med det å være kidnappet, men det er en veldig stor belastning. Vi var redde konstant. Vi sov elendig i 5 uker.
Det dukker opp et nytt gisselbilde. Det viser litt av de soldatene som tok ham. Det er tatt på vei til en avsidesliggende fjelldal med en landsby de skulle slå seg ned i. De kom ganske tidlig til den landsbyen hvor de etterhvert oppholdt seg i flere uker.
Disse bildene ble sendt via kurier ned til politistasjonen i byen Pahalgam, til Srinagar eller til lokale journalister, som videresendte dem. Disse kontaktet igjen diplomater i de ulike landene.
Jeg sa ganske tidlig at jeg ville ikke være med på noen intervjuer, men jeg hadde en gammel klassekamerat som jobbet i VG, som jeg til slutt sa ja til. De kjørte meg fram på forsiden av VG. Det føltes etterpå veldig ubehagelig, og mye som ble skrevet ble vinklet usant.
Pressen spiller jo på det emosjonelle, og vi hadde ikke kontroll over desken og hvilke vinklinger de gjorde. I dag har vi kanskje blitt litt mer vant til det, men i 95 opplevdes det ganske ubehagelig. Vi fikk ingen media-rådgivning eller noen som kunne hjelpe oss med hvordan vi skulle takle det enorme mediepresset den gangen.
Jeg skal fortelle litt videre om hva som skjedde med Hans Christian. Han og de andre gislene gikk dagesvis fra morgen til kveld til et øde dalstrøk som het Warwandalen. Der stoppet de i en landsby som het Sukhnoi. Landsbyen ligger over 2000 meter over havet. Det er permafrost der 7 måneder i året, og er svært avsidesliggende. Et perfekt sted å gjemme gisler, hvor Jihadister kunne operere uten innblanding fra omverden.
De lokale landsbyboerne hadde ikke elektrisitet. Geriljasoldatene stormet landsbyen, tvang landsbybeboerne til å forsyne dem med mat og kvinnene til å lage mat til dem og gislene. Landsbyen hadde to gjestehus, og der ble guttene låst inn hver kveld og natt. På dagtid fikk de lov til å være ute. I starten fikk de beskjed at det nå var forhandlinger med India og at de ventet på at deres krav skulle bli innfridd. Når det skjedde ville gislene bli løslatt. I begynnelsen bare ventet de. De fikk tiden til å gå med litt ballspill og trening.
Hans Christian var jo skuespiller, så han danset, sang, gjøglet og fikk ganske tidlig kontakt med lokalbefolkningen. Han kommuniserte med dem og fikk låne en penn av dem. Han begynte å lære dem Kathakali, dansen han hadde lært i Sør-India. De danset helt til gisseltakerne nektet dem noen form for kontakt. De fortsatte likevel å danse i smug, som i en stille protest.
Alt det jeg forteller nå vet vi på grunn av frigitte etterretningsrapporter fra mennesker som var i det indiske etterretningssystemet. De er nå blitt pensjonert og tør å fortelle hva som egentlig skjedde. Vi vet også om disse opplysningene fra vitneobservasjoner.
En hemmelig etterforskningsgruppe innen det indiske politisystemet hadde en agent som var utplassert blant gjetere som passet på gislene. Han rapporterte hva som skjedde. I 1995 fikk vi aldri noen informasjon hvor gislene var. India sa at de ikke visste hvor de oppholdt seg. Vi fikk bare vite at de gikk og vandret i fjellene. Men det stemte altså ikke.
Den første tidsfristen, 14.-15. juli, ble utsatt med to dager, men da med nye trusler. Da er det at gislene slippes ut i fjellene, ingen vet hvor de er. –Slik lød nyhetsoverskrifter: «Tidsfristen er ute i Kashmir, gislenes skjebne er uviss». Dette gjentok seg hele tiden.
Gislene ble låst inne i disse trehyttene som jeg fortalte, og fikk tiden til å gå med å skrive. De skrev fantasihistorier, lister på bøker, filmer – alt mulig. Jeg har hørt at det er ganske vanlig blant gisler som har sittet i fangenskap andre steder i verden, at de sysselsetter seg slik, sikkert for å «forsvinne» vekk fra den situasjonen de er i.
De lagde også ulike spill for å få tiden til å gå. De skrev med kull, eller andre gjenstander de kunne finne. Hans Christian skrev også dikt, poesi om hvordan han hadde det. Han skrev brev til familien som han gjemte.
Etter en stund så kom det et lydopptak fra gislene, og fotografier av gislene når de var alene. Hans Christian sa «Jeg vil appellere til norske og indiske myndigheter om å gjøre alt de kan for å få oss løslatt. Vi vet ikke hvor lenge vi får leve. Til min familie vil jeg si at jeg er okay, og dere vet at jeg har vært i stormer før».
Han sa mye mer, dette er bare et lite utdrag. Hver og en av gislene appellerte til indiske myndigheter om løslatelse og ytringsfrihet. «Vi kan dø i dag, i morgen, når som helst» sa amerikaneren Don Hutching.
Lydopptakene var jo egentlig ganske fantastiske å få. Det var sterkt å høre stemmen hans, men det var også veldig vondt. Det var jo på en måte regissert hva de kunne si. De ble sensurert, og snakket om faren for at de kan dø. Vi kjente veldig på at å være i Norge og bare få den daglige telefonsamtalen fra UD og ellers ikke vite noe mer, bare lese alt som sto i media, var veldig tøft.
Det gjorde at vi ville reise til India og komme nærmere Hans Christian. 18. juli fikk vi visum i ekspressfart. Jeg og pappa dro ned til New Dehli og fikk bo i den norske ambassaden som personlige gjester ho ambassadøren, mens mamma valgte å være hjemme.
Vi opplevde at veldig mye av det som pressen skrev ikke var sant. Disse usannhetene fikk vi avkreftet fra UD. Men det skapte veldig mye frykt og uro. En av grunnene til all denne desinformasjonen var konflikten mellom India og Pakistan som hele tiden svertet hverandre. Dermed overdrev indiske journalister hva som skjedde med gislene for å sverte Pakistan.
Etterhvert kom det fram hvem Al faran egentlig var, det var en gruppe som ble dannet da de planla og gjennomførte denne kidnappingsaksjonen. Men de som sto bak Al faran, var en pakistanskbasert terrorgruppe som het Harkat Al Ansar.
Offisielt hadde de ikke noe støtte fra pakistanske myndigheter og regjering, men uoffisielt hadde de det. De drev også mye veldedighet og ulike koranskoler hvor de utdannet barn. Men i tillegg trente de opp jihadister til soldater som dro over til Afghanistan og kjempet mot Sovjetunionen når den krigen pågikk. Det var etter at den krigen ble avsluttet at de begynte å fokusere på Kashmir. De trengte noe nytt å kjempe for. «Okay, vi drar til Kashmir og prøver å ødelegge for India».
Så en del av informasjonen vi leste om i media, hovedsakelig norsk media, men også engelske aviser og nyhetssendinger med mange gisselbilder, gjorde at vi følte at vi vil komme nærmere Hans Christian. Så vi dro til ambassaden i India, og det var fint.
AUTORITETENES RÅD
Vi ble brifet av FBI, Secret Service og ambassaden. Vi fikk stor tillit til disse autoritetene som kom og snakket med oss. De sa følgende til oss: «Jo lenger tid det tar, jo bedre er det. Jo lengre tid det går, desto større sjanse er det for at gislene overlever». Og de rådet oss også til å holde lav profil, ikke gå ut i media eller internasjonal presse fordi det kunne skade gislene». Det var et råd de ga til alle de andre pårørende også. Vi hadde jo vært aktive i pressen hjemme. Nå fikk vi beskjed om å ikke gå ut i internasjonal presse.
I ettertid ser jeg at dette rådet burde vi ikke ha fulgt.
Hvis det skulle oppstå en ny gisselsituasjon så ville jeg ikke fulgt et slikt råd, for de som kidnapper ønsker oppmerksomhet. Politiske terrorister vil ha oppmerksomhet rundt saken sin. Jeg tror at hvis jeg og pappa hadde dratt opp til Srinagar fra hovedstaden i Kashmir og stått og grått og fordømt India som ikke klarte å frigjøre våre menn, hadde vi gjort akkurat som Al Faran ønsket. Dermed ville vi ha hjulpet med å få frigitt gislene.
Året før kidnappet nemlig samme gruppe to engelskmenn, i samme område. De ble tatt til den samme landsbyen som Hans Christian var. Faren til den yngste av gislene var en erfaren engelsk diplomat. De bodde i India og var på ferie i Kashmir. Han gikk ut og skrek og ropte og hylte i Kashmir, og resultatet ble at gislene ble løslatt. Da fikk geriljagruppen den oppmerksomheten de trengte.
Dette hadde vi ingen kunnskap om den gangen.
FBI og Secret Service kom, store, alvorlige menn som forteller oss at vi bør være stille– og vi visste at Norge samarbeidet. USA, England og Tyskland også. Derfor trodde vi dem. Jeg var opplært til å tro på autoriteter og tro på pressen. Vi hadde begynt å skjønne at pressen kunne skrive mye feil, men likevel stilte vi ikke spørsmål til slike autoriteter.
Situasjonen var også den at i denne politiske konteksten i 1995 var USA veldig opptatt av å tilfredsstille India. For Pakistan var en atommakt, så de måtte og ville ha en god relasjon til India. Storbritannia var veldig opptatt av å ikke støte India, for de hadde jo vært kolonimakt i så lang tid. Da var det Norge og Tyskland igjen, og diplomatene og ambassadørene, og de bare fulgte det som USA og Storbritannia dikterte.
Offisielt ville India gjøre alt de kunne for å finne gislene og få frigitt dem i forhandlingene. Men det var også en gruppe mennesker i den indiske etterretningen som ikke ønsket å løse gisselsaken. Det var veldig viktige for India å sverte Pakistan. Dette var jo en pakistansk terrorgruppe. For India var det derfor mye viktigere at denne gisselsaken pågikk, enn at den ble løst. De ønsket å tegne et bilde av hvor slemme Pakistan er, som kidnapper uskyldige vestlige turister.
Så forhandlingene ble faktisk motarbeidet. Uoffisielt. Hemmelig.
Det var jo militær etterretning som motarbeidet forhandlingene, og som lekket saker til pressen for at ikke forhandlingene mellom Al Faran og India skulle lykkes. Det skjedde mye under forhandlingene. Hver gang det kom et fremskritt, ble det lekket av de som overvåket og lyttet til samtalene. Dette førte til at forhandlingene ble ineffektive.
Vi fikk vite veldig lite om forhandlingene. Vi visste at det var en indisk mann som forhandlet. Alle de fire landene, Secret Service og FBI, alle tilbød hjelp, men India ville gjøre forhandlingene selv. Men det klarte de jo ikke.
Mens gislene oppholdt seg i landsbyen i fjellene fløy det nesten daglig indiske militærhelikopter over dem. De tok bilder av gislene – krystallklare bilder av dem mens de var ute og gjorde utendørs aktiviteter. Men til oss og diplomatene løy de og sa at de ikke visste hvor gislene var. Indisk etterretning visste det.
Dette fikk vi ikke kunnskap om før senere.
Hans Christian skjønte etterhvert at forhandlingen ikke ville føre fram. De kom ikke til å bli fri. Ukene gikk, så han bestemte seg for å ta skjebnen i egne hender. Han begynte å opponere og prøvde å sette gisseltakerne opp mot hverandre. Han sultestreiket sammen med det tyske gisselet, men måtte gi seg etter få dager for han kjente at han ble svak.
RØMNINGSFORSØK
Så forsøkte han å rømme. Første rømningsforsøk var å snike seg ut tidlig om morgenen og opp i fjellene. Det han ikke var klar over, var at Al Faran hadde plassert ut lokale gjetere som de kalte Gujjar, som tok han. Så han ble ført tilbake. Andre gangen var de ute og trente.
Plutselig løp han og kastet seg ned i en elv som fløt gjennom dalen. Men han fikk sjokk da han dukket ned i elven, for vannet var iskaldt og strømmen veldig strid, så han holdt på å drukne. Han erfarte en dødskamp i elven. Til slutt klarer han å karre seg opp på elvebredden, og der kom geriljasoldatene og tok han.
Resultatet var at han ble adskilt fra de andre gislene og låst inn i en hytte for seg selv. Han ble holdt borte fra de andre. Dette fikk vi faktisk vite da vi var i New Dehli. Det førte til at vi begynte å tolke situasjonen: «Kanskje han skal slippes fri? Er dette positivt?» Vi fikk noen indikasjoner på at dette kunne bety noe bra. Selv om vi ikke helt visste hvor gislene var, foret diplomatene oss med rykter.
På det tredje rømningsforsøket klarte Hans Christian å slå ned noen geriljasoldater, løp nedover i dalen og kom nesten til to landsbyer før han ble fanget av menn fra Al Faran, ridende på ponnier. Han hadde faktisk løpt i over to timer, så han var jo egentlig godt på vei til friheten. Men han ble altså tatt tilbake igjen og straffet. Nå ble han bundet dag og natt inne i hytta. Han fikk ikke gå på toalettet engang, så han måtte gjøre sitt fornødne der han sto. Han fikk lite mat. Gradvis begynner han å kjenne på seg at dette ikke kommer til å gå bra.
En morgen er han ute, bundet til en stolpe, kommer det et indisk helikopter flygende ganske lavt. Hans Christian klarer på en eller annen måte å komme seg fri, løp fram og viftet med skjerfet: «Jeg er her – jeg er her» roper han og prøver å få oppmerksomhet til det indiske helikopteret som hadde flydd over dem i ukesvis. Han blir oppdaget av gisseltakerne, slått ned, banket og låst inne. Han fikk beskjed av lederen Turk at han var et problem for dem. Dette var på slutten av hans fangenskap.
Imens prøvde jeg og pappa å få dagene til å gå i New Dehli. Dagene gikk med til å vente og lure på hva som skjedde, snakke med diplomater. Konene til de andre gislene reiste ned fra Srinagar til New Dehli. Vi møtte og hadde mange samtaler med dem.
Det var utrolig godt å møte andre som var i samme situasjon som oss.
Vi ble også jevnlig informert om hva nyhetene og avisene meldte. Det kom stadig trusler fra Al Faran via avisene om at det hadde vært trefninger med indiske militære og at gislene var skadet. Det stemte ikke. India avviste det. Vi fikk hele tiden informasjon i media som opprørte oss.
Så dukket det opp bilder av to skadde gisler, Don og Keith. De hadde bandasjer med blod. Al Faran meldte at «gislene er såret, tre av gislene er døden nær. Gislene kan dø uten medisinsk hjelp». Hans Christian Ostrø, Dirk Hasert og Paul Wells er også syke. De siste tre dagene har de stoppet å spise. Hvis de ikke får umiddelbar medisinsk behandling, vil de dø og den indiske regjeringen vil bli stilt ansvarlig».
Vi ble kjemperedde. Bilder av skadde gisler kom i avisene og det ble masse oppstyr. Mamma og John reiste da til India og bodde i ambassaden sammen med oss. Vi alle pårørende samlet oss. Etter nærmere øyesyn kom FBI fram til at bildene av de skadde gislene var falske.
India benektet hele tiden for at det hadde vært noen trefninger, og at indiske sikkerhetsstyrker hadde prøvd å trygge gislene. Det var jo noe vi både håpet på og samtidig var redde for. For en slik redningsaksjon kunne drepe dem, men også frigjøre dem. Vi diskuterte mye rundt redningsaksjoner. Men senere ble vi faktisk litt optimistiske, fordi diplomatene sa at dette var tegn på at Al Faran begynte å bli desperate og ønsket en løsning på saken.
Hans Christian klarte å få smuglet ut et brev og skrevet materiale til oss. Han var det eneste gisselet som klarte det. Vi fikk det mens vi er bodde i ambassaden. Brevet berørte oss utrolig sterkt, og vi tenkte at han kanskje hadde fått etablert en kontakt i Al Faran ? Vi lurte på om det var noen som hjalp ham. Vi overtolket alt som skjedde, om det var positivt eller negativt.
Han skrev til oss: «Min kjære familie, jeg har det okay. Jeg fortsetter å tro på det gode i mennesker. Min største bekymring er hva dere tenker og føler. Vær så snill og vær sterk, for det er jeg. Kjærlighet fra Hans Christian».
Det var så utrolig godt å få det brevet.
Etter at Hans Christian hadde vinket til det indiske helikopteret, fikk han beskjed om at han skulle slippes fri. Turk – lederen for Al Faran – gikk med ham og noen gjetere nedover dalen. Hans Christian tok med seg alt han har skrevet av brev og dikt og gjemte det i underbuksa. De andre gislene klarte også å smugle til ham brev som han tok med til konene deres.
Men Hans Christian hadde ikke noe god følelse rundt at han skulle bli sluppet fri. Han ble slept framover, med begge hendende bundet sammen. Han fikk bare med seg én sko. Han undret med seg selv: «Hvis jeg skal slippes fri, hvorfor får jeg ikke gå med to sko? Hvorfor er dere så redde for at jeg skal rømme?»
13 AUGUST
De gikk sammen med ham et døgn, før de kom til en lysning cirka et døgns gange fra landsbyen hvor de hadde sittet fanget. Hans Christian ble bundet på bena og armene før de la seg til å sove. Tidlig om morgenen natt til 13. august, satte Turk seg på Hans Christian og skar av ham hodet. Han tok hodet og slengte det 30 meter vekk fra kroppen. Så risset han inn «Al Faran» på kroppen til Hans Christian, så la ved et hatefullt brev fra Al Faran om at de andre gislene ville lide samme skjebne hvis ikke fangene i indisk fengsel ble sluppet fri .
Hans Christian ble funnet av noen kvinner som sanket ved, noen timer senere. Vi fikk beskjed om henrettelsen senere samme dag. Vår verden raste sammen. Etter 5 uker med intens venting, håp og tro, skjedde det vi fryktet mest. Det tok tid før vi fikk vite at det liket de hadde funnet faktisk var Hans Christian.
Nyheten eksploderte over hele verden, særlig fordi måten han blir drept på, halshugging, var så fryktelig og en drapsmetode som man i Vesten sjelden opplevde. Handlingen ble fordømt over hele verden.
Fordi vi var i India ble vi skjermet fra de første overskriftene i avisene. Det pressen skrev, basert på korrupte menn som solgte opplysninger, var at alle bein i Hans Christians kropp var blitt knust og at han var sterkt mishandlet. Dette sto det i norske aviser. For andre familiemedlemmer, venner og bekjente, var jo det grusomt å lese. Vi fikk heldigvis ikke vite det. Han ble flydd fra Srinagar 2 dager etterpå, hvor kroppen ble balsamert på grunn av varmen. Da vi fikk vite han var død, sa de ikke til oss at han ble halshugget, bare at han ble drept. Da spurte mamma: «Hvordan da?» «Kniv», svarte ambassadøren.
Senere på dagen ringte jeg til min svenske kjæreste, Erik, for å fortelle at Hans Christian er død. Da var allerede saken i nyhetene, så Erik sa: «Anette, er det riktig – ble han halshugd?» Jeg fikk sjokk; vi hadde jo ikke fått høre dette. Jeg stivnet helt og tenkte at dette måtte ikke mamma og pappa få vite. Jeg tenkte også at de ikke måtte identifisere Hans Christian, og se at han var delt i to. Jeg gikk til John, mammas kjæreste, og fortalte han at Hans Christian var halshugd, men at han ikke måtte si det til mamma og pappa. Jeg sa at han måtte identifisere Hans Christian på vegne av familien. Det var som et beskyttelsesinstinkt, jeg vet ikke hvorfor, og jeg vet fortsatt ikke om det hadde hatt noe å si, men de fikk vite dagen etter at han var blitt halshugd. De tok det bra, men begge var takknemlige for at det var John som tok seg av identifikasjonen.
Så skulle Hans Christian obduseres. Andrew, en engelsk lege som sto til disposisjon for oss pårørende, presset på for å få være med på obduksjonen. Han insisterte fordi han visste at India kunne finne på å skrive en falsk obduksjonsrapport, slik at de kunne sverte Pakistan ytterligere. De fire samarbeidslandene gikk samlet inn og var tydelige på at de ville ha med en lege som utførte obduksjonen.
Etter obduksjonen fikk vi vite at han heldigvis ikke var mishandlet. Han var heller ikke utsultet som avisene skrev, med overskrifter som: «Jeg får ikke noe å spise her, det er ingenting å leve for, jeg kommer til å dø». Slike overskrifter sto i norske aviser, men det stemte jo ikke.
Vi fikk en rapport som viste at han var i god form, men at han var skadet i den ene foten fordi han hadde gått uten en sko et helt døgn. Vi fikk høre at han døde ganske raskt som følge av halshugging. Det var godt for oss alle å vite. Så selv om halshugging er en svært krenkende måte å drepe noen på, er det like fullt en rask måte å dø på. Det er den eneste fordelen.
Kisten ble fraktet til Norge og vi ble igjen publisert på alle forsider i aviser. Under begravelsen holdt jeg en tale til Hans Christian, den ble referert offentlig. Så igjen opplevde vi det enorme mediepresset.
Hans Christian skrev dikt og beskjeder, avskjedsbrev, altså personlig dagboksnotater som han gjemte på kroppen sin. Dette ble funnet da de fant liket. Men korrupte politimenn i Srinagar solgte disse brevene til journalister. De ble oversatt, og satt på trykk.
PFU
Da vi tok flyet hjem til Norge, så vi Hans Christians avskjedsord på brettet ut forsiden av VG og Dagbladet. Vi reagerte sterkt og det var veldig vondt. Vi klaget saken til PFU. Dette var hans personlige brev til oss, og hans dikt om hvordan han hadde hatt det i fangenskapet. Det ønsket ikke vi at skulle eksponeres på forsidene av avisene.
Klagesaken overfor PFU ble ikke tatt til følge.
Dette var noen av mine refleksjoner rundt hvordan det er å være en enkeltstående familie i møte med medias krefter. Media er bra, men det kan også være veldig negativt. Heldigvis har aldri noen norske medier publisert bilder av Hans Christian delt i to. Slike bilder finnes jo. Blitz gjorde jo det, et tysk tidsskrift.
Vi opplevde den negative siden av media på mange måter, men vi fikk også mye informasjon gjennom media. Jeg er veldig glad for at vi har en forholdsvis fri media her. Det er viktig å verne om i et demokrati.
Jeg ble jo filmregissør etter Hans Christians død. Jeg tok filmutdannelse, så nå har jeg jo et helt annet forhold til media enn det jeg hadde da alt dette skjedde.
Vi fikk ikke tilbud om noen støttegruppe, eller psykologhjelp. Siden vi bodde i den norske ambassaden de første dagene etter drapet, kunne diplomatene og ambassadøren observere og se hvordan det gikk med oss. Det var en slags indirekte støtte.
TUNGT
Etter begravelsen ble det veldig tungt. Før begravelsen er det så mye praktisk å ordne, slik alle vet. Dagen etter begravelsen var fryktelig, fryktelig tung. Vi slet hele familien. Da var det onkelen og tanten min som sa: «Nå må dere søke hjelp!».
Hans Christian ble begravet på Nøtterøy siden vi hadde hytter og familie der, og pappa bodde på Tjøme, så vi kontaktet noen psykologer på Nøtterøy på eget initiativ. Jeg fikk bare bekreftet at «alt er bra, alt du føler, alt du kjenner er normalt». Det var ikke noe mer enn det.
Det har vært mye i mange år om denne saken fordi de andre 4 gislene aldri ble funnet. Leteaksjonen pågikk i flere år. Vi fikk heldigvis Hans Christian hjem. Vi kunne avslutte og gå videre. Det kunne jo ikke de andre..
Da Hans Christian ble funnet drept, var vi på en lunsj i den tyske ambassaden. Alle de pårørende var samlet da det kom beskjed om at de hadde funnet et lik. Da vi fikk høre at det var Hans Christian, husker jeg at jeg tenkte; «Åh, heldige dem, de har fortsatt håp, mens vårt er over». Jeg syntes det var veldig urettferdig. Men i ettertid er jeg takknemlig for at vi bare måtte vente i 5 uker, og ikke 6 måneder som de andre 4. Det var utrolig tøft for dem etterpå.
Vi fikk han hjem, de andre lette og håpet i årevis, og kom ikke videre i livet sitt før ofrene ble erklært døde i 1999. Don, amerikaneren, ble ikke erklært død før i 2001. Først da ble den saken avsluttet. Vi vet jo at gisler har sittet i fangenskap i 5 og 10 år andre steder i verden. De pårørende lever i håp om at de fortsatt er i live.
Mens Hans Christian og de andre gislene var kidnappet, var India veldig tydelig på at de ikke ville gi etter for kravene til terroristene gjennom å frigi noen fanger fra indisk fengsel. Al Faran hadde levert en liste på 21 fanger, hvor lederen av Harkat Al Unsar Masood Azhar sto øverst på listen. India sa: Vi gir ikke etter for terroristenes krav. Vi frigir ingen fanger». For hvis de begynner å gi etter for terroristenes krav, ville verden blir veldig farlig.
USA og de fire andre landene støttet dette. Vi diskuterte denne beslutningen mye i familien, mine foreldre forsto det, men jeg syntes ikke det var riktig at de ikke kunne gi etter for kravene til Al Faran. Vi fikk seinere vite at India tidligere har løslatt mange fanger som et resultat av ulike kidnappinger i Kashmir.
Noen år seinere ble Masood Azhar satt fri i 1999 som et resultat av en ny gisselaksjon. Et indisk fly ble kapret i Kandahar i Afghanistan av samme organisasjon som sto bak kidnappingen Hans Christian i Kashmir. Gisseltagerne kom med krav om at samme fanger skulle slippes fri fra indisk fengsel. Men i 1999, da deres egne landsmenn ble kidnappet av et kapret fly og det ble truet med at alle skulle bli skutt av terroristene, ga India etter i løpet av et døgn. Da slapp de fri blant annet Masood Azhar. Han dro rett på fest med Osama Bin Laden i Afghanistan, og ble feiret som en helt.
Masood Azhar var også involvert i bombingen av tvillingtårnene i New York 11. september 2001 og flykapringene. Han og livvakten hans, samt en annen soldat som han hadde trent opp, gjennomførte halshuggingen av journalisten Daniel Pearl i 2002. Dette ble filmet. Ved å halshugge Hans Christian, lærte de hvor mye oppmerksomhet en slik handling får, som førte til at de filmet halshuggingen og spredte det seinere over nettet. Dette adopterte IS senere.
Masood Azhar var direkte involvert i å trene opp soldater fra London, pakistansk-engelske menn som kom til Pakistan og ble trent opp i deres treningsleir i Nord-Pakistan og sendt tilbake og bombet London i 2005 der 60-70 mennesker ble drept og hundrevis skadet. Han var også involvert i bombingen av Mumbay i 2008 hvor 178 mennesker ble drept. I 2019 ble 30 indiske soldater drept Srinagar i et bombeangrep der. Dette bidro virkelig til å øke konflikten mellom India og Pakistan. Der var det også en gruppe som het Jaish e Mohammad Mohammed. Lederen der er Mossad Asar. Så han er fortsatt aktiv i dag, og utfører terrorangrep.
Da dette skjedde hadde vi jo ingen erfaring med terrorisme. Vi visste ikke det politiske spillet som skjer mellom stormaktene. Det er et mørkt og skjult spill. Å senere få vite ny informasjon gjennom bøker som er skrevet om det som skjedde den gangen, var både tøft og fint. Noen av de andre pårørende har ikke orket å forholde seg til de nye informasjonene og vil ikke tro på det, men de hadde jo en mye lenger prosess enn oss. De holdt på i årevis for å finne ut hva som egentlig skjedde. Det er forferdelig det de har vært igjennom.
Forfatterne som har skrevet bøkene har gjort et fantastisk dyktig arbeid. De har intervjuet han som forhandlet med Al faran i alle de ukene Hans Christian var fanget. Tikoo var i mellomtiden blitt pensjonert, og kunne utale seg friere. De har fått tilgang på mange etterretningsrapporter og de har snakket med disse agentene som var i denne landsbyen og observerte og så alt som skjedde.
Så for meg var det bare godt å lese og få ny informasjon. Det var så mange hull som på en måte ble fylt igjen. «Oj, var det derfor? Var det det som skjedde? Det er riktig – det stemmer jo». Og vi har jo det Hans Christian skrev, og det er mye der vi ikke har skjønt. Selv om han skriver i kunstnerisk diktform, så er det allikevel ganske konkret mange ganger.
De har også en teori om hva som har skjedd med de andre gislene. Offisielt så har jo de bare forsvunnet og sannsynligvis blitt drept i en slags skuddveksling. India sier at de ble drept i desember. Altså at geriljasoldatene drepte dem etter at det hadde vært et sammenstøt mellom indiske militære tropper. Dette sammenstøtet skjedde i desember. India drepte mange av dem som var i Al faran. Mens i boken skriver forfatterne at de ble solgt til lovløse som samarbeidet med indisk etterretning som ønsket å sverte Pakistan. De kommer med en teori om at de ble drept på julaften.
Pappa døde jo i 2000, så han fikk ikke vite om de nye opplysningene som kom i denne boken. Men jeg ble glad over å vite, selv om det var veldig sterkt, fordi de skildrer mange detaljer om hva som hadde skjedd med Hans Christian, om hva han gjorde, hva han gikk igjennom og at han ble slått og bundet til en stolpe dag og natt. Så jeg måtte jo gjennom en sorgprosess igjen. Jeg husker jeg gråt mye da jeg leste boken for første gang.
Det er vondt å vite, men det er enda verre å ikke vite.
Det var så vondt å gå inn i dette igjen, men det gjør samtidig så godt. Også det å få oppklart Indias rolle i dette. Man fremstiller jo terroristene som fæle og det de gjør er ondt. Man fordømmer for i Vesten så er jo islams terrorister framstilt som djevlene selv. Og de andre er uskyldige. Men India er egentlig like skyldige i denne saken! De kunne ha reddet gislene, de kunne ha reddet dem gang på gang. De var jo i ro i flere uker i en landsby. India visste det, de tok jo bilder av dem. Det hadde vært enkelt for dem å fått en spesialtrent patrulje til å kommet og frigi dem. Gislene gikk jo fritt, og de ble jo ikke passet på hele tiden. Men det ville ikke India. De kunne ha reddet dem. I stedet saboterte de forhandlingene.
Til slutt gikk jo Al faran fra 21 fanger til 4 fanger, og så til 1 fange. Og etter Hans Christians død, var de villige til å slippe de andre gislene for løsepenger, cirka 250 000 kr. Men dette lekket til pressen, at Al faran var villige til å selge gislene for 250.000. Da mistet de ansikt, og avlyste avtalen. Bare et eksempel på hvordan India saboterte redningsaksjonen.
Jeg skal ikke forfølge dette. Min far var veldig opptatt av å vite sannheten og ansvarliggjøre de skyldige. Han holdt på med India og UD i mange år, og klarte aldri å gi slipp på det. Men jeg og min mor valgte ganske tidlig at vi måtte komme oss videre i sorgen og fokusere på det.
Men jeg har veldig tro på det journalistene har gjort i disse bøkene. Alle de nye opplysningene de kom med. Jeg har jo møtt journalistene, de kom og snakket med oss. De er kjempeseriøse og dyktige journalister fra England som har skrevet denne boken.
Det er klart at det gjør vondt, men det gjør jo at jeg er mindre naiv overfor hva vi får vite. Dette politiske spillet i verden. Det er mye vi ikke vet.
Terrorister bruker mennesker som et middel for å oppnå et mål.
Og India brukte terroristene som et middel for å sverte en motstander.